Oki, det er ikke noe som kan forandres, julen er her.
Og i de siste 4 dagene har jeg vært på Voss, for å feire familie jul.
(og er forsatt her, gudene må vite hvorfor)
Det er mangen ting som jeg ikke liker med julen, det første er alt stresset med vasking (greit at det skal være ryddig og rent, men noen går langt over streken) kombinert med at alle slektninger som kan krype og gå enten forlanger at du besøker dem, eller så kommer de til deg.
Nå er jeg ikke særlig glad i store deler av familien min, men noen er tolererbare og andre ser man frem til å treffe. Men det er noen, som jeg overhodet ikke har lyst til å hverken se, høre eller snakke med.
Og de jeg faktisk ser frem til å treffe er som regel på andre kanten av landet.
Men jeg sporer av, grunn nummer 1 til at jeg liker akkurat denne julen er *drumroll*
Som de fleste vet, så har jeg nylig (5 måneder siden eller så) gått til anskaffelse av hund,
dette ble stortsett fordømt av alle i familien, du som er student kan da ikke ha tid og penger til slikt.
Vel bortsett fra det så har man noen halv-brødre som har utviklet hyper.allergi mot alt som har pels og puls. Så hunden min er forvist til "kontoret" i nederste etg. Dermed er jeg også det, jeg har ikke noen problemer med det, siden jeg da har en gyldig unnskyldning for å holde meg unna de fleste hysteriske familiemedlemmer.
Det som derimot irriterer meg grenseløst er at foreldre og andre slektninger ikke skjønner at jeg ikke kan være lenge vekke fra hunden min. Og de blir da irritert og forbannet på at jeg stortsett holder meg nede.
I tillegg til dette så blir man i denne fine høytiden minnet på at personer man skulle likt å ha snakket med oftere/i det heletatt, befinner seg enten på andre siden av landet (i alle retninger) eller utenfor landegrensene.
evnt. de befinner seg i samme by store deler av/hele tiden men av en eller annen grunn så er det alltid jeg som må ringe å spørre om man treffes over en kopp kaffe eller ligndende. Jeg er liksom ikke den mest utadvente personen i verden (uhm vent, jeg skriver en blog .... vel det teller ikke) og føler at jeg maser på folk dersom det er jeg som _alltid_ ringer (og det er ikke en overdrivelse.)
Og når man i tillegg har foreldre som heletiden skal prøve å gi deg en guilt trip, bare fordi....
så ja... de spør om jeg kan gjøre noe, jeg sier ja om en stund...så spør de igjen om 5 minutter.... og jeg da svarer at jeg sa om en stund. Så får man "ingen hjelper meg, jeg vasker og stresser for å stelle i stend julen og ingen andre gidder å løfte en finger"
Når man da i tillegg ikke har døgnrytme, er trøtt, og ellers venter på at man befinner seg på toppen eller i nærheten av den i berg og dal-banen. Så hjelper det ikke på noe særlig......
Da tar jeg heller meg en tur med hunden, som er så energisk og overly-happy at det nesten smitter over på meg.
Men sånn bortsett fra dette så er nok julen en fin ting, sånn i teorien.... men det er da også kommunisme og anarkisme.... det hele står på hvordan det er gjennomført i praksis.
Og dette er nok foskjellig fra person til person.
Denne post'en er ikke ment å fornærme noen eller få noen til å føle seg ille berørt (elns)
dette handler om meg, mine tanker følelser osv, I am a fu**ed up person, with a mental attitude to match.
Jeg tror kanskje at dersom jeg ikke hadde vært så ufattelig redd for å si det jeg mener i frykt for å fornærme noen at jeg kanskje hadde vært en litt bedre person. Men når jeg snakker med noen, så holder jeg meg stortsett på det jeg vet er trygg grunn, og babler om helt eller delvis meningsløse ting. Og i etterkant så lurer jeg på hva i pokker jeg har snakket om, og om personen jeg snakket med i det heletatt fikk sagt noe til meg....
Så uansett, jeg ønsker alle en god jul, og dersom jeg ikke får mulighet til å snakke/kommunisere med før den tid, et godt nyttår.
-sindre-
-the plucky comic relief in life-
![[info]](http://l-stat.livejournal.com/img/userinfo.gif){kind=small}
sindre's journal
indifferent
drained
silly
tired